onsdag 22. april 2015

Barnehagebakere 1959

På denne dag spiser jeg alltid kaker. De siste førti åra har jeg stort sett laget dem sjøl. At gutter & menn er glad i det søte, er vel kjent for de fleste, men når begynte jeg å lage kaker - & etterhvert saltmat & husmannskost?

De fleste i min generasjon begynte nok på mamma sitt kjøkken. På 50- & 60 tallet var 'mammaene' stort sett hjemmeværende, mens 'pappaene' var på jobb & tjente penger til kona & familien. Seinere ble hjemmeværende byttet ut med hjemmearbeidende. Språk er makt, vet du. 

I min familie var det ikke slik. Både mor & far - benevnelsene vi brukte - var yrkesaktive, attpåtil i samme firma Otto Koch AS i Bodø. På den tid nordnorges største varehus. Likevel var det mor som stort sett sto for matlaging hjemme i Fredensborgveien 56, & i alle fall for kakebakinga. Jeg startet nok under hennes kyndige veiledning, men noen fotos fra den gang finner jeg ikke.

Våren  1958 var jeg så heldig å få begynne i en av byens to barnehager. Jeg gikk i Bodø barnehjems barnehage, hvor barnehagen var i 1. etasje & kjelleren, mens 2. etasje var midlertidig opphold for barn som ikke hadde et eget hjem, i første rekke nyfødte barn av enslige/ugifte mødre som skulle adopteres bort - som en sa på den tid. Nå skal de ikke bort, de skal få en ny familie, et nytt hjem.

En dag, sannsynligvis rett før jul i 1959 kom en fotograf fra en av byens to aviser på besøk, for å lage en reportasje, kanskje om juleforberedelsene & helt sikkert om de søte små barnehagebakerne. Artikkelen har jeg ikke, men mor mi gikk til avisa & fikk kopier av fotoene.

På den øverste montasjen er det en 4 ½ år gammel Viggo med kokkeskaut på hodet  & en stilig hvit kokkeskjorte. Allerede da behersket jeg tydeligvis kjevla.

Spesielt morsomt er det at barnehagens konvolutt også bærer navnet Louise Engens minne, til ære for den aktive, ugifte, fotografen som både kjempet for kvinner, barn & avholdsbevegelsen i en "mannsalder" fra slutten av 1890-tallet til  hun døde i 1947. En av hennes merkesaker var å få reist Bodø Barnehjem i Parkveien, det klarte hun i 1935. Barna, bygningens målgruppe, måtte immidlertid vente til 1958 med å flytte inn pga dyrtid, okkupasjon, husmangel & gjenreising. 

Den nederste montasjen viser 6 barnehagebarn inklusive meg sjøl i nederste høyre hjørne & 3 tanter. Jeg har dessverre ikke sikre navn på disse, sjøl om jeg husker mange navn fra barnehagetida. Kunngjøring på fb har heller ikke ført fram.  Øverst jente A, jente B, jente C, nederst jente B, jente A, ansatt 1, jente D, ansatt 2, gutt Viggo, ansatt 3, jente E.

Kjenner du noen igjen, så gi meg beskjed, og kom gjerne innom for en kopp kaffe & noe søtt å bite i.

torsdag 9. april 2015

Bodø 1940-1945


Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut - Hverdag i ruinene -den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden & dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, & det er nok de mange opplysninger, historier & opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.


Hverdag i ruinene er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april & tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet & beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag & nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile & militære behov.


Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland & ikke minst de enorme slagene i & rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere & offentlig forvaltning. Evakuering av varer & utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile & militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber & 1000 brannbomber utslettet byens sentrum & 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker & privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.

Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store & små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser & hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk & en fin blanding av skriftlige kilder & personlige anekdoter.

Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer & det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen & henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».

Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon & fred, festiviteter & hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».

Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos & dokumenter, tabeller & faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.

Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen & den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.

Omtalt av Viggo Eide
Linda Haukland 

Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945

270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012

søndag 22. februar 2015

Kari Bremnes slektsreise

«Han var ikke en fyr vi spurte om ting. Han var litt i sin egen verden. Gikk ned i snekkerverkstedet, så kom han opp & var veldig mild. Men gikk & tenkte på noe hele tida. Akkurat som mora mi gjør. Jeg har alltid lurt på hva hun tenker på. Sånn var morfar også. Det går i hvert fall i arv».

I siste episode i sesong tre av «Hvem tror du at du er?» prøver Kari Bremnes å dykke ned i sin mors slekt. Bremnes’an har hun god kontroll på, i den greina har de «fortalt sine barn» i generasjoner. Men på den andre greina? Nei.

Nord-Norges mest musikalske familie er velkjent over hele landet for gode melodier & lyriske tekster. Til tross for oppveksten i et musiserende miljø startet Kari Bremnes (1956) sin artistkarriere seint, nesten 30 år gammel: «Å satse på musikk var aldri noen tanke hos meg. Det var ikke noe autorisert yrke». Musikk kunne hun ikke leve av, Bremnes ble journalist. I dag er Svolvær byttet ut med bopel i Oslo, & avisartikler byttet ut med konserter.
Plutselig en dag innser hun at ‘linja’ – livslinja – er kortere framover enn den veien hun allerede har gått. Da blir det ofte interessant å lære mer om sin bakgrunn, ikke minst fordi hun fortsatt har noen å spørre. Pappa Ole H. Bremnes har fortalt mye om slekta bakover, det har ikke mamma Randi (1930). Kari vil fylle ut noen ruter i slektstreet sitt: «Hvordan hadde mormor & morfar det? Hvem var disse menneskene?» samtidig er hun «redd for å finne noen skikkelige drittsekker baki der».

Kari inviterer sin mor på en lett formiddagssalat for å grave litt i morssida av slekta. hun vet at mora & foreldrene bodde i Narvik. I familien var morfar Ingemann Arntzen (1892-1970) tagal, fortalte lite om sin families bakgrunn. Utad var Ingemann en aktiv mann, velkjent i byen; møbelsnekker, turner & sanger. Mor & datter fabulerer om det var ting Ingemann ikke ønsket å snakke om? Han fortalte ikke om sin barndom på Røsnes i Gildeskål, før familien plutselig dro til Narvik. «Da var pappa fire år» sier Randi, hun hørte aldri at han snakket om sin barndom. Dro aldri tilbake til Røsnes. 


Kari reiser nordover til Narvik for å snakke med slektsforsker Geir Horrigmoe som også er inngiftet i familien. De møtes i Misjonskirka i Narvik, som det viser seg har spilt en viktig rolle i familiens historie. Horrigmoe vet mer enn mamma Randi. Morfaren var rundt åtte år da de ankom malmbyen i Ofoten fra Røsnes. Ingemann var født i 1892, de finner han i folketellinga fra 1900.
Folketellinga er tatt to år før Narvik by ble utskilt fra Ankenes herred, men de bor på Frydenlund, i sin tid et meget fornemt strøk, ‘midt i byen’. Slik var ikke boforholdene da familien flyttet hit ved århundreskiftet. Fra 1898 til 1900 økte folkemengda fra 300 til 3000 pga byggingen av Ofotbanen. Mange nordmenn & svensker kom til rallarbyen for å søke lykken. Her var det arbeid å få, levestandarden heller semre. Få & dårlige hus, utedo, ikke innlagt vann. 
Ingemanns far Christoffer Arntzen er oppført som postfører, han kjørte med hest & vogn. Mora Caroline Arntzen var ‘caféforstanderinne’. «Det er litt fjongt» slår bydama fra Svolvær fast med et lite smil. Alle ti – foreldre & åtte barn - var født i Gildeskål. I tillegg bor det ytterligere åtte personer i husholdet, bl.a. tre familielosjerende (fl), fire arbeidere som sannsynligvis leier (mt) losji her & ei tjenestepike. 

Geir har med en tekst en av brødrene til Ingemann har skrevet om den første tida i Narvik:. ‘Narvik gikk gjennom en pionertid & var et slags norsk Klondyke. For våre foreldre som hadde åtte barn, var det trange tider. Far syntes det var vanskelig å finne seg til rette. Mor, med sin tro på Guds hjelpende hånd, var mer foretaksom. Hun begynte å ta imot spisegjester. All hennes omsorg var for oss barn. Noe vi bør være svært takknemlige for.’ Christoffer var 50 år & sleit med omstillinga, mens Caroline tok de mulighetene som 
fantes & berga dem det første året.

 Horrigmoe viser Kari et skriv som ble gitt ut i 1966 ved innvielsen av kirka de sitter i. En artikkel med ‘Mors minne hedres’ har et fotografi Caroline. Kari leser at «misjonskirka fikk penger fra Amerika ... ... som viser hva ei kristen mor kan utrette gjennom sin kristne tro." Det kommer som en overraskelse, Bremnes visste ikke at oldemora var dypt religiøs. «Hun hadde en veldig sterk gudstro» forteller lokalhistoriker Geir. Misjonskirka var en gave til Narvik gitt av Carolines barn for å hedre morens minne.

Det opplyses ikke i programmet, men pengene kom fra sønnen Einar Arntzen (1894-1984) som hadde et skarpt hode. Einar tok teknisk aftenskole i Narvik mens han jobbet, fortsatte studiene i Trondheim & arbeidet i Sulitjelma gruver før han emigrerte til USA i 1920 & gjorde suksess. Kirka var for øvrig tegnet av Carolines barnebarn Simon Arntzen (1922-2004) som er onkel (!) til Kari Bremnes - sønn av Ingemann, bror av Randi. *) 

Alt av innredning kom Ingemanns snekkerverksted, det imponerer Bremnes: «De må ha vært glad i sin mor». Men hun lurer på hva slags mann Christoffer var? Geir viser Kari et brudebilde som han tror er Christoffer & Caroline da de giftet seg i Gildeskål. «Ho var jo helt nydelig. Herlighet. Det var egentlig veldig artig, det må æ si, et rørende bilde». Bremnes skjønner at livet i Narvik var totalt annerledes enn det Røsnes må ha vært. Hvorfor kom de til Narvik, spør hun seg sjøl. «Det er akkurat som ei side er revet ut i boka. Med min legning tenker æ at det var noe som gikk galt».

Kari reiser til Statsarkivet i Trondheim & møter vår mann der, historiker Finn Karlsen. Han har som vanlig et par bokhyller på hjul med stoff om familiens liv i Gildeskål. Karlsen trekker først fram en auksjonsprotokoll fra Salten sorenskriveri i 1900. Her står det om en tvangsauksjon på handelsstedet Røsnes. «Ja, så de står der med åtte barn & har mistet hele greia, ja» sier en nedslått ‘arkivdykker’. Var det noe de flyktet fra? 


Finn har mye materiale som kan forklare hvordan det gikk slik det gikk. Christoffer drev fiske fram til i 1883 & tjente ‘gode pæng’. I panteregisteret står alle tinglyste dokumenter om Røsnes. Her finner de en ‘Købekontrakt’ fra 1877 der fisker Christoffer Arntzen kjøpte seg inn i handelsstedet for 5.000 kroner. En stor sum på den tiden. Han bygde seg et hus på Røsnes & kjøpte etterhvert mer land. Det er handelsmann han vil bli, & i 1883 startet han butikk. Det går kanskje ikke så godt, mener Finn. Statsarkivet har rekke forliksrådsprotokoller, men det spesielle med Christoffer er at det ikke finnes noen saker i forliksrådet der han innkrever betaling fra andre personer. Fiskerne fikk handle på krita hos ham i januar & betalte i april - bare fisket ble godt. I denne perioden gikk fiskerinæringa inn i ei dyp krise. I 1883-1884 var lofotfisket det dårligste på over 10 år. De lokale fiskere klarte ikke å betale gjelda si hos handelsmannen. Christoffer sjøl satt i stor gjeld & fikk derfor problemer med å innfri sine egne forpliktelser.

 I frykt for å miste Røsnes tok han en skjebnesvanger sjanse. I begynnelsen av 1885 søkte Christoffer om et lån på 800 kroner i Bodø Sparebank, med skriftlig kausjon fra tre naboer. Men før han leverte papirene, skrev han på en null ekstra: 8.000 kroner! Men papirene var ikke formelt i orden, underskriftene var ikke bevitna. Christoffer innså straks at dette ikke gikk, trakk tilbake lånesøknaden dagen etter, men det var for seint. Forfalskninga ble oppdaget & han tilsto dokumentfalsk. Christoffer ble dømt til straffarbeid.

Problemene for handelsstedet hoper seg opp. Uten mulighet for å få nye lån må Christoffer selge unna jord på Røsnes for at han & familien skal klare seg. En del regninger blir ikke betalt & han må møte i forliksrådet. De får pant i huset hans, tilslutt går det så langt at familien mister alt. De må begynne på nytt et annet sted.

«Det er egentlig merkelig hvor nært det plutselig kommer. Når du ser skrifta & blekket, så kommer det nesten i mot deg et menneske der. Du ser en mann som slåss for livet, som kanskje var ansett som en fin mann, en god mann?»
Finn Karlsen avslutter arkivdykkingen med et interessant dokument fra prestearkivet i mai 1883 & ber Kari se på underskrifta: «Ordfører!» roper hun av forbauselse «Christoffer Arntzen – ordfører». Karlsen anbefal henne å dra til Gildeskål & finne ut mer. «Ja, det må æ verkelig».

Kari vender snuten mot Gildeskål i Salten – ikke på Helgelandskysten slik det opplyses i TV-ruta. Hun tropper opp i kommunehuset på Inndyr & blir henvist til ordførergalleriet i andre etasje. Der henger fotoet av oldefaren, ordfører i 1883 & 1884. «Hvorfor har vi ikke visst dette?» forundrer hun seg. Han var ordfører før han la til en null – & ble en dokumentforfalsker. «Da er løpet kjørt. Æ synes virkelig det er tragisk».

Neste stopp er bygda Saura for å møte kjentmannen Terje Nesje. «Du sku’ ha kommet i går» sier Terje på typisk nordnorsk vis, Kari stusser litt, før han fortsetter «da satt æ her med bål, & det va stille». Nesje vet hvorfor Christoffer ble ordfører. I 1880-åra var det mange som ønsket ei kirke nord i kommunen, men prost Daae var imot det. Gildeskål herred hadde bare ei kirke, på ‘kirkestedet Gildeskål’. Ei gammel middelaldersteinkirke vakkert plassert ved leia, dvs kysten der jekter & fembøringer seilte forbi. Men fra Røsnes, Saura & bygdene rundt var det ei lang & besværlig reise. Trange fjorder, høge fjell med kastevinder, storhavet utenfor Sandhornøya, mange hadde en usikker kirkevei & det hendte flere ganger at folk omkom. «Bygdefolket ville ha Christoffer Arntzen, en fra fjorden, som ordfører» forteller Terje. Christoffer Arntzen ble valgt & han var interessert i å få kirka ferdig. 




Under kirkebygginga var det problemer, arbeidet stoppet av & til opp litt pga. pengemangel. Christoffer var handelsmann på stedet & sannsynligvis en rundhånda person, «han spøtta i kassa & la ut av egen lomme». I 1884 sto kirka ferdig, takket være penger fra handelsmann Arntzen. 

Terje & Kari går inn i kirka som oldefaren hennes fikk på plass. Egentlig en stor prestasjon på så kort tid & i økonomiske nedgangstider. Her har Nesje et lite ønske, & Kari tar utfordringa ‘på stram arm’ & synger en velkjent Petter Dass-sang **) uten akkompagnement:

Det hender seg ofte
jeg kaster fra tofte
mitt snøre for bord.
Men har ikke lykken
til flyndren å rykke
med angel & snor,
med angel & snor.

Ti flyndren som laksen
hun biter ei straksen,
er heller litt sen.
Jeg kjenner de drenge
som sittet har lenge,
fikk aldri et ben,
fikk aldri et ben. 
Bremnes er fornøyd med den flotte akustikken & enda mer stolt av oldefarens kirkebygging. «Æ begynner å få en idé om kem han var. Æ trur æ liker ham». 

Før Bremnes forlater Saura møter hun sin firmenning Rigmor Arntzen, damenes oldefedre var brødre, & disse to brødrene sto ikke på godt fot. Hun forteller en muntlig overlevering i slekta om at Christoffer både hadde alkoholproblemer & var litt «for glad i damer». I kirkeboka står navnene på to jenter han fikk i 1876 & 1878, utenfor ekteskap med to forskjellige damer, men rykter gikk om flere ‘på si’. Opplysningene gir Kari et nytt spørsmål å grunne på. Hvorfor giftet den dypt religiøse Caroline seg med en ti år eldre kar med et slikt rykte? I 1880 gifter 20 år gamle Caroline seg med sin Christoffer, kanskje var han «et veldig godt parti?». Kari blir opprømt. «Nu må æ dra til Røsnes. Æ må se ka dette e for nokka sted. Ka kom de tel, & ka skapte de? Ka forlot de?»

Naturlig nok går reisa med båt, som for 135 år siden da oldefar Christoffer drev handelsstedet. Røsnes ligger utrolig fint ved fjorden, med de snødekte Småtindan bak, & en fin grønn skråning ned mot odden. «Det er skikkelig tøft! (…) Det er jo en perle, altså!» 


Kari vet mye om Christoffer nå, men hva var Carolines rolle på Røsnes? Hvorfor giftet hun seg med Christoffer? Inne i butikken som oldefaren drev møter hun Øystein Røsnes. Han vet å fortelle at Karis oldefar i 1876 kjøpte stedet av hans tippoldefar. Om Caroline anser Røsnes med stor sikkerhet at hun deltok aktiv i drifta, både i bakeriet & butikken. Hva slags forhold kom hun fra lurer Kari på? «Caroline Sofie var ingen fattiglus» forteller Øystein. Caroline Sofie bodde på Røsnes da Christoffer kjøpte seg inn i handelsstedet, hun eide faktisk halve Røsnes. Han viser Kari Bremnes et kart over Røsnes. Caroline eide flere teiger & områder, både innmark & utmark. Da de giftet seg i 1880 sa lovverket (fra 1687) at ektemannen overtok hustruens eiendom. Da konkursen kom i 1885 startet Christoffer Arntzen med å selge hennes tidligere mark først. Opplysningene overrasker Kari; Caroline eide mer jord enn ham, & han var en driftig fisker & hadde spart opp penger. Så hun på ham som en likemann? 

Nå vil Kari finne ut mer om kvinners rettigheter på 1800-tallet. Hvorfor kunne ikke ei gift kvinne bestemme over egne penger eller inngå bindende avtaler, men måtte be om tillatelse fra sin mann. Christoffer sto derimot fritt til å selge Carolines eiendom. Bremnes ringer til Vesterålen & ber historiker Åsa Elstad komme til Gildeskål. Hun har forsket på nordnorske kystkvinner & vet mye om Caroline.

Damene går rundt på restene av gårdstunet hun kom fra. Åsa har i kirkebøkene funnet ut at Carolines far – Peder - døde da dattera var tre år gammel. Peder tørket torsk til klippfisk, & da han vasket fisken i fjæra glei han i havet & druknet. Rett ved der de står i 2014 skjedde den tragiske ulykka. Enker & enkemenn med små barn kunne vanskelig brødfø en familie, til det var arbeidsfordelinga i gården & på havet avhengig av to sjeler. Året etter gifter derfor mora seg på nytt, det var normalt i tidligere tider. Caroline får en stefar & etter hvert flere halvsøsken. Men noe helt uvanlig på den tida – eksepsjonelt rett & slett – skjedde: Carolines mor overførte Røsnes gård til Caroline før hun giftet seg & mistet råderetten over eiendommene. Gården skulle forbli i familien. Dette forklarer Øysteins ord om at «ho var ingen fattiglus.»

Caroline lærte tidlig arbeid & ansvar. Hun var nødt til å være sjølvstendig. Caroline mistet sin far som treåring & hun overtok gården. Så giftet hun seg med sin likemann, men Christoffer tapte alt på debitorer, svindel, pantekrav & konkurs.

Slik programmet framstiller konkursen virker det som at den skjedde i 1885, & forteller lite om de neste 15 åra. I virkeligheten skjedde (den siste ? & avgjørende konkursen) i 1899. Da var alt tapt, til & med en brann & et nyfødt guttebarn som dør én dag gammel opplever oldeforeldrene dette annus horribilis. ***) Caroline mistet alt & må forlate stedet i skam året 1900. Det er ikke rart at de aldri seinere besøkte Røsnes. 




Kari Bremnes blir sentimental. Før hun også forlater Røsnes, får hun lese om den tunge avreisedagen slik en av brødrene til Ingemann husket der.  
«Hele vår slekt samlet seg for å si farvel til oss. Jeg er blitt seinere fortalt at noen av våre slektninger syntes så synd på oss at de tilbød seg å adoptere deg & to av våre yngre søstre. Da steg vår kjære gudfryktige mor fram & beviste sin utømmelige & varme kjærlighet til oss. Hun takket våre slektninger for deres sjenerøse tilbud, & sa at til tross for at hun gikk en usikker framtid i møte kunne hun ikke tåle tanken på å forlate noen av sine barn». 
Slektsreisa har framkalt forfedres liv på tydelig & rørende måte. Hun ser ei utrolig sterk dame som må dra fra Gildeskål til Narvik med fire sønner, fire døtre & en fallen mann. Christoffer hadde vært ordfører & handelsmann. Det var umulig å starte på nytt i heimbygda, sjøl om oldefaren hadde fått reist ei kirke der. 
Vel framme i Narvik hadde han ikke krefter, man det hadde hun. Takket være Caroline, skapte de seg et liv i malmbyen. Men det sleit også henne ut. Caroline døde i 1924, 64 år gammel. Christoffer døde i 1927, 77 år gammel. Barna hennes reiste i 1966 ei kirke til hennes ære. «Det er litt sus over den dama der» sier Kari, hun håper at felles skjebne er felles trøst & at «de klarte å bevare kjærligheten til hverandre. Da er det mye som går».
. . . . . . . . . . . 

 *) Geir Horrigmoe: Artikkel om Einar M. Arntsen i Årbok for Narvik 2008.
**) ‘Fiskervise’ av Petter Dass finnes med mange forskjellige verselinjer

***) Latinsk uttrykk, «et fryktelig år»

søndag 15. februar 2015

Odd Nordstogas slektsreise

«Å setje opp den kjerka tel ære for mor si ... Det blir på ein måte eit monument over hass seier over sjølve livet. Kanskje litt behov for å vise seg, behov for å rydde sin eigen plass i verden. Det er en spesiell menneskjetype som greier det. Han var kanskje ein slik type».

Multiartisten Odd Nordstoga (1972) frå Vinje tar fatt i sin mors familie for å finne meir ut om et par kvinner som har stått litt i skuggen av hans berømte oldefar. For de fleste sjåarane var det nok ei stor overrasking at vegen – frå folkemusikken i tjukkaste Telemark til en ikonisk forfattar frå en husmannsplass i Rissa - var så kort. Ei slektsreise der solskin & skugge vekslar over åra.

Odd Nordstoga er preget av sine musikalske røtter fra Vinje hvor han i tidlig alder lærte seg å spille på flere instrumenter. Nå er han bosatt i Oslo med kona Hilde Marit & barna Ludvik, Margit & Signe. «Eg er liksom ein kar frå Vinje, eg». Farsslekta kjenner han godt, litt trauste karer. Men det merkelige suget for å lage sanger & opptre for folk, det tror han «må komme litt fra morssida mi. De har ambisjoner». Derfor vil han vite mer om oldefaren, forfatteren Johan Bojer, & bestemor Randi som var litt mystisk. «Ho var ikkje helt A4. Det tror eg ikkje ho var». Odd inviterer sin mor Ellen på kaffibesøk for å finne ut mere.

Odd husker mormora som en utrolig person. hadde stor fortellerglede & -talent. «Men så mins eg at ho hadde nokre slike ‘greier’ da. Eg visste ho hadde vært sjuk. På nervene». Randi Bojer Godal (1903-1994) var en samfunnsengasjert person, skrev artikler & var lidenskapelig interessert i hagedyrking. I et avis fra 1980 står det at da «hun demonstrerte utenfor Stortinget under Alta-aksjonen, fikk hun ordre om å gå vekk, ellers ble hun satt i fengsel. Jeg er snart 80 år & har aldri vært i fengsel, så det er på tide». «Ho må ha hatt eit enormt driv gjennom heile livet» sier Odd, «så då lurer eg på kor det kjem frå?»
Randis foreldre var Johan Bojer & Ellen Lange. Nordstoga kjenner til forfatteren Bojer, men har ikke hørt så mye om Ellen Lange. Det eneste han vet om Ellen, er at mora er oppkalt etter henne. Det skal seinere vise seg at også mormor Randi var oppkalt. Dessuten husker Odd at ‘mommo’ fortalte at Johan Bojer kom fra ingenting, mens Ellen kom fra en flott embetsmannsfamilie & studerte på universitetet. Ellen Lous Lange (1873-1934) var fra Stavanger & vokste opp i en borgerlig familie med foreldrene Thora Marie Lous & oberst Halvard Lange. Rundt 1900 var det uvanlig at ei jente studerte på universitet. «Hvis ho gikk på universitetet, burde det kunne dokumenteres. Det hadde vore kjempeinteressant å sett». 

Nordstoga møter historiker Eirinn Larsen for å finne ut mer om oldemorens tid på Universitetet i Oslo. På de gamle benkene i auditorium 13 forteller hun at de fleste kvinnelige studentene studerte medisin, men ikke Ellen Lange. Hun studerte naturvitenskap & zoologi. Eirinn viser ham et bilde av Ellen, ei usedvanlig vakker dame. Flink var hun også, på examen philosophicum fra 1897 står det 'Meget godt’, mens flere av de andre fikk ‘Måtelig slett’ & ‘Fraværende’. Ellen Lous Lange var den eneste jenta i kullet & fikk best karakter. Av sine samtidige ble hun dessuten omtalt som ei elskverdig dame som kjente folk fra ulike lag av samfunnet.

Kvinner som studerte, eller hadde annet intellektuelt arbeid, ble møtt med sterke fordommer.. Ellen Lange begynte på studiene innen zoologi, geografi & botanikk, men fullførte ingen akademisk grad. Årsaken var at i 1899 giftet hun seg med Johan Bojer. Eirinn Larsen viser en omtale av Bojer i Illustrert biografisk leksikon fra 1920: Johan Bojer «vokste opp i et fiskerhjem i Rissa. Hvor der var salmesang, fattigdom & helvetes angst». En sterk kontrast til den borgerlige & liberale stavangerfamilien. Nordstoga antar at Johan hadde egenskaper som gjorde at Ellen valgte ham & avbrøt studiene. Han blir nysgjerrig på Johan Bojer som kom fra fattige kår & likevel klarte å gifte seg over sin stand.

Odd kjører til Rissa for å finne ut mer om oldefarens Johans oppvekst & hvorfor han ble forfatter. Nordstoga møter Bent Rørvik fra museet Kystens Arv i Rissa ved Fætten, husmannsplassen der Johan vokste opp. De starter med dåpsattesten som viser at Johan ble født utenfor ekteskap i 1872 i Orkdal. Foreldrene er tjenestepike Johanna Iversdatter Elgåen & handelsfullmektig Hans Bojer. Enslige mødre klarte sjelden på den tiden å ta vare på sine barn samtidig som de hadde en jobb. Fra Johan er to uker gammel blir han ‘satt bort’ ikke bare en gang, men flyttes som en ‘vandrepokal’ fra fattigfamilie til fattigfamilie i over to år. To år gammel blir han adoptert av Randi & Elias Fætten i Rissa. Randi fant gutten, som ingen ville ha, i et bondelosji i Trondheim da hun var i byen for å selge egg & smør. Etter mye arbeid fikk hun mora til å gi henne gutten. Randi var hele 52 år på det tidspunktet & gubben Elias måtte sjølvsagt være enig i dette. Et bilde av Johan som voksen & ‘mor Randi’ viser ei dame som har slitt hardt i livet. Oppveksten opplevde Johan som trygg & kjærlig. Han & mora ble sterkt knyttet til hverandre. Men til tross omsorgen slo Johan seg ikke helt til ro på husmannsplassen Fætten. Han var et ensomt barn, & slapp aldri taket på frykten for å bli sendt bort på ny. De besøker gården som fortsatt står. Et foto av Fætten på Bojers tid viser en enkel & slitt gård. 15 år gammel dro Johan Christoffer Hanssen til amstsskola i Selbu. Men kjærligheten til mor Randi tok han med seg resten av livet. Vi har allerede skjønt at han oppkalte dattera si etter ‘mor Randi’. 
Det opplyses ikke i programmet at hans biologiske far betalte bidrag for gutten, & bidro til at han fikk gå på amstsskola. Bojer kalte seg for ‘Johan Hansen’ helt frem til farens død i 1894, da han etter gammel avtale kunne bruke Bojer-navnet.
Neste stopp i Rissa, som illustrert kjærligheten til mora, finner Odd i den spesielle kirka i bygda. Den gamle kirka forfalt for tidens tann & rov, & ble tilslutt revet i 1888. Da Johan Bojer var ganske ung lovet han at hvis han fikk penger nok, skulle han gjenoppbygge den. Det tok jo sin tid, men i 1932 sto en nøyaktig kopi av kirka ferdig. Beviset på kjærligheta til mor Randi er kirkeklokkene. Den ene heter ‘Mor Randi’ & den andre heter ‘Ellen’- etter kona Ellen Lange. Det gjør et dypt inntrykk på Nordstoga å børste støv av kvinnenavnene på de to gamle kirkeklokkene. Men nå funderer han på hvordan den fattige husmannsgutten fikk frimodigheten til å bli forfatter? 

Nordstoga drar videre til Bojer-rommet i kommunens bibliotek & møter tidligere biblioteksjef Solfrid Rønning. Hun vet svar på hvor oldefaren hans fikk inspirasjon til å bli forfatter. Rønning sier at det begynte med mor Randi som var kjempegod til å fortelle. Hun gjenfortalte historier som gikk fra munn til munn om skrømt & troll. Dette påvirket den unge gutten & han begynte å dikte opp sine egne historier. På bygda fikk han tilnavnet Lygar-Johan. Da han begynte på amtsskolen han fikk kunnskap om større forfattere, & litteraturens verden åpnet seg for ham. Bojer skriver sjøl om denne tida at «Den høsten kom 'Pan' av Hamsun. Å lese noe så vidunderlig blir en av de store hendingene i ens ungdom. Hamsun oppholder seg i Paris. Jeg skriver til ham. Han svarer meget vennlig. Det er klart jeg må til Paris». Nordstoga blir like opprømt som sin oldefar «Kva gjorde oldefar i Paris? Eg vet ikkje, det er klart eg må finne ut av det, da». 

I Paris møter Odd professor i skandinavisk litteratur Sylvain Briens. Litteraten viser musikerens rundt i oldefarens fotspor, huset på Rue de l'Abbé de l'Epée, der Johan Bojer, bodde et par måneder i 1895 ligger midt i universitetskvartalet. Her holdt de fleste forfatterne & kunstnerne til. Her ligger også Luxembourghagen hvor Bojer møtte Knut Hamsun.

Kunstnere fra hele verden søkte til Paris på 1890-tallet. De nordiske forfatterne møttes på den tiden på Café de la Régenc for å føre interessante samtaler over et glass absint – eller to. Møtene med de berømte forfatterne Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, & Knut Hamsun gjorde sterkt inntrykk på den unge forfatterspiren fra Rissa, & ga næring til Bojers forfatterdrømmer. Ble han en populær forfatter, lurer Odd på. Parisoppholdet i 1895 er Johans første besøk & varte et par måneder. Men han kom tilbake, i begynnelsen på 1900-tallet, & ble en lengre periode forteller professoren & skal undersøke nærmere.
«Han havna midt i smørauet, rett & slett. Bohemgjengen, liksom» sier en stolt Nordstoga & er spent på hvordan Bojer klarte seg i Paris. Det får han nærmere svar på når han møter professor i litteratur Gunnar Foss i Luxembourghagen. Det første oppholdet varte bare et par måneder, da tok pengene slutt. Johan dro hjem til Trøndelag & skrev romanen Et folketog. Boka var hans første lille gjennombrudd i Norge. Året etter var han i Kristiania, & det er der Bojer møter hun som skulle bli oldemor til Nordstoga. På et pensjonat på Nordstrand i Kristiania forelsker han seg i den vakre studenten fra borgerskapet - Ellen Lous Lange. 'Der er hun endelig' skriver Bojer sjøl, & arrangerer en dansefest. Taktikken virket fortreffelig, de ble et par – mot alle odds – & giftet seg i 1899.

Tre år senere blir de foreldre til dattera Thora & bestemmer seg for å dra til Paris. Johan får en usikker korrespondentjobb for Aftenposten, uten fast inntekt. Den andre jenta - Odds mormor, Randi - bli født i Paris. Odd oppsøker rådhuset i nærheten av kunstnerkvarteret & klarer å få kopi av mormoras fødselsattest. På den står familiens adresse - Rue Boulard 47.

«Det her var ikkje verst. No har eg rett & slett funne fødselsattesten til Randi Bojer Fætten. & då stend det ei gateadresse. Neste post i skattejakten». Det tar ikke lang tid før han står utenfor Rue Boulard 47, hvor ‘mommo’ ble født i 1903. Han ser for seg at de satt her på fortauskafeen i blant & gikk en tur i parken med barnevogna. Til kaféen kommer også litteraturprofessor Foss med trykte utgaver av Johans Bojers nedtegnelser fra livet i Paris. De hadde det trangt, må kjøpe gebrekkelige gamle stoler & bord som Bojer sjøl reparerer. Bestikk - kniver, gafler, skjeer - kjøpes enda billigere av ‘nattens innbruddstyver’. «Han var heler au!» gisper en overrasket Nordstoga.

Dette forstår seeren godt når det framgår at både forfattergjerningen & journalistikken innbrakte lite penger. Ellen gjør det hun kan for Johan & barna, som etter hvert blir tre i tallet: Thora, Randi & Halvard. Bojer beskriver i sine memoarer den fattigslige hverdagen, sikkert med litt dårlig samvittighet. I Odds øyne blir Ellen familiens klippe som holder hjemmet sammen. 




Nordstoga lurer på når gjennombruddet til oldefaren kom. Slo han igjennom i Norge eller Frankrike eller begge steder? Svarene har litteraturprofessor Sylvain som Odd møter på Bibliothèque Sainte-Geneviève. I dette biblioteket var Bojer ofte for å lese bøker. Flere av hans bøker ble oversatt til fransk. Med boka ‘Troens makt’, fikk han suksess i Frankrike. -Boka ble hans litterære gjennombrudd i begge land. L'Académie française tildelte i 1908 Bojer ‘Prix Langlois’ dvs årets beste oversatte prosabok: ‘La puissance du mensonge’(på norsk - Kraften i løgn – rett oversatt). Odd skjønner at oldefaren lyktes til gagns i Paris i 1907-1908. Det er det veldig stas å høre. Men nå som Bojer har nådd til topps i Paris, er det rart for ham å forstå at familien reiste hjem til Norge i 1907. 

Johan, Ellen & barna bosetter seg ved Hvalstad i Asker. Dit reiser Odd for å møte moras kusine, Anne Joronn. Hun vet godt hvorfor familien valgte å reise hjem, idet Johan sto foran sitt store gjennombrudd i Paris. Bojer ble nemlig syk mens de var i Frankrike. Spisevansker, hodepine & et ubalansert humør plaget ham. Forfatteren klarte ikke å skrive & fikk diagnosen nevrasteni.
Johans nerver plaget ham, utmattet av mange år med hardt arbeid & dårlig økonomi. Han måtte tilbringe mye tid på sanatorier. Etter fire år tok han opp pennen igjen. Det gikk oppover & han ga ut et par bøker som gjorde lykke. Det første vendepunktet var ‘Den store hunger’ (1916), & med romanen ‘Den siste viking’ i 1921 nådde han store lesergrupper. «Den boka er best kjent» sier Anne Joronn, «det har vært utdrag av den i lesebøkene i alle år». Boka ble oversatt til mange språk & pengene begynte å komme inn.

Likevel hadde ekteparet et stormfullt liv på Hvalstad. Bojer elsket sin familie, men hadde et sterkt temperament. Kona Ellen var harmonisk av natur & kunne si at «ingen kan be så pent om tilgivelse som Johan». I 1932 ble det oppdaget en svulst i ryggen til Ellen & hun dør med Johan ved sin side i 1934 etter en smertefull sykdom, 59 år gammel. Ellen var godt kjent i sin samtid, det kom nekrologer i avisene & kvinnebladet ‘Urd’ trykket bildet av Ellen Lange Bojer på forsiden. Johan Bojer levde alene på Hvalstad etter at hun døde, fra 1934 til han sjøl døde 87 år gammel i 1959.

Odd Nordstoga er imponert over begge sine oldeforeldre Ellen & Johan. Lausungen fra Rissa var veldig heldig med livet sitt & han var takknemlig for at hun på sin side hadde tort å gå om bord i hans vesle, ustøe båt. Med ny kunnskap om oldefarens psykiske sykdom forstår han bedre hvorfor Randi, Bojers datter & Odds bestemor, hadde sine sider.
Nordstoga gjør som i sangen han «gidder 'kje å vente meir, eg reiser heim, eg reiser heim til mor» & avslutter slektsreisa heime. 




‘Mor’ kan fortelle at da Randi ble sjuk, så startet det med et dramatisk ‘nervøst sammenbrudd’. Akkurat som sin far ble Odds mormor, Randi psykisk syk. Fra 1949 & i 10 år var hun innlagt i lange perioder, mye borte fra sine barn.

Ellen husker godt den lange sjukdomsperioden. Mora var mye borte & vel tilbake hos familien lå hun veldig mye for ‘å kure’. Ellen viser Odd et brev som hun skrev til mora i 1950. Odd må lese det høyt, sjøl klarer hun ikke å lese det, følelsene er for sterke: «Kjære mor. Tusen millioner tre hundre tusen to hundre & femti takk for begge brevene. Jeg håper du kommer hjem snart. Jeg tenker mye på deg. Særlig om kvelden. Da er du liksom i tankene mine. Jeg håper du snart kommer hjem. Beste gode hilsen, jenta di, Ellen».  Odd blir kraftig rørt av brevet & historien. «Det var kjærleik» slår han fast. Heldigvis ble mormora bedre & bedre etter 1960. Randi fikk mange, mange gode år før hun døde i 1994, & det er fra den beste tiden Nordstoga kjente bestemora si. De hadde veldig god kontakt. 


På et gammelt videopptak av bestemor Randi forteller hun om sin far Johan Bojer som gikk rundt i stuene på Hvalstad & så på bildene på veggen, gjorde store øyne & sa: «Er det gutten fra Fætten som har fått det slik?» Det samme tenker Odd sjøl, familiehistorien minner om Askeladden som vant prinsessa & det halve kongeriket. Han har lært mye på denne slektsreisa, om livshistorien til familien & skygger både her der. Fortellingene går veldig dypt inn på ham & gir han et evighetsperspektiv på slekta. «Eg har fenge ein tråd. Det startet ikkje med meg. Det slutter heller ikkje med meg. Det er en tråd som gjenge videre. Det føles som det er knyttet i hop».

søndag 8. februar 2015

Birgit Skarsteins slektsreise

«Bildet jeg fikk av pappa, der Martha sitter på trappa med fire sønner, ble plutselig mye mer levende da jeg fikk høre at Jacob dro fra dem. Jeg er spent på hva som skjedde med Jacob. Han drar i krigen. Alt kan skje. Jeg vet ikke om det er en lykkelig slutt eller ikke».

Idrettsutøver Birgit Lovise Røkkum Skarstein (1989) er med sine 25 år den yngste norske hovedpersonen i denne historiske dokumentarserien. Hun er også den første fysisk funksjonshemmede som får gleden av en spennende slektsreise, fra Olden til Tyskland & tilbake.  Skarstein vet en del om morsslekta si, men på farens grein vet hun ganske lite. Hun ønsker å få et bedre kjennskap til folkene i slekta, hun «ønsker å føle seg som en Skarstein». Hennes naturlige startsted er faren Bjarte Skarstein & hva han kan fortelle.


Birgits besteforeldre het Birgit & Reidar, & farfarens foreldre var Martha Brynestad & Jacob Skarstein. De ser på bildene som Bjarte har med seg; «Bestefar Reidar var veldig lik oldefar Jacob». Bestefaren hadde tre brødre & voks opp på Brynestad gard i Olden, omgitt av majestetiske fjell. På et gammelt foto fra første halvdel av 1900-tallet ser de Jon Brynestad, Marthas far & Birgits tippoldefar. Fjelluft & hardt arbeid gjør at den gamle mannen ser eldre ut enn han er. «Jeg lurer på hva slags mann Jon var? & hva slags liv han levde?» sier Birgit. Hun har vært på Brynestad gard i oppveksten, men vet ikke noe om livet til forfedrene & –mødrene.

Skarstein drar til Olden i Sogn & Fjordane. Garden fortoner seg både mindre & mer idyllisk enn hun husker fra barndommens somrer. Farens fetter Gunnar Skarstein tar imot, men han sier ikke så mye om tippoldefaren hennes. Han henviser til en annen bygdekar som sitter bortpå tunet.

Lokalhistoriker Øyvind Indrebø har den store oversikten over både gard & bygd. Indrebø starter med å fortelle at tippoldefar Jon ble født på garden i 1863, bare 29 år gammel i 1892 giftet han seg & overtok garden på odel. 

Odel betydde (da) at eldste sønn overtok eiendomsretten & kjøpte søsknene ut av garden. Odelsguttens foreldre fikk til gjengjeld «kår» dvs bo gratis på garden, gjerne med avtale om rett til naturalytelser som ved, melk, korn osv. 
Å bli bonde medførte et stort ansvar, men sikret familien et trygt utkomme. Jon & kona Anne Oline (1861-1922) fikk fem barn. Agnete (1893), Benedikt (1895), Martha (1896), Rasmus (1898)og Augusta (1902). Her levde de veldig godt i mange tiår.  Familien i folketellinga 1910.

Bøndene på Vestlandet var, som småbønder flest, ‘mangesysler’ - de hadde andre jobber utenfor garden. På 1920-tallet var Jon Brynestad ‘klepper’, dvs han var kjentmann for utenlandske fisketurister & hjalp dem med å få fisk. En dyktig klepper kjente strømforholdene i lakseelva, hvor fisken sto & hvilken teknikk som var best. Sjøl om klepperne var alminnelige norske bønder var forholdet mellom dem & de engelske ‘lakselordene’ preget av gjensidig respekt. «Jon Brynestad tror jeg var godt likt. Han hadde godt lag med de engelske lakselordene. Han fikk bli med en lakselord til England tidlig på 1900-tallet. Det var en tid da folk flest knapt hadde vært utenfor hjembygda. Iallfall ikke utenfor hjemkommunen», forteller Indrebø.

På slutten av 1920-tallet gikk ei stor økonomisk krise over hele verden. Vi kjenner alle til krakket i USA i 1929. Også i Norge ble det økonomiske nedgangstider, det skapte problemer for garden i Olden. Dessverre døde kona Anne så altfor tidlig, i 1922. Jon Brynestad satt igjen alene med garden & store lån. På den tiden kausjonerte han dessuten for to av brødrene sine. Da det gikk galt med brødrene satt Jon Brynestad tilbake, nedsyltet i gjeld. Anne Oline dør 1922. http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=2970&idx_id=2970&uid=ny&idx_side=-148

Alle bøndene fikk problemer i mellomkrigstida. Prisene på landbruksvarer sank til en tredel & pengeverdien steig. Ettersom lånene ble dyrere å betale tilbake fikk mange vansker med å betjene gjelda si. «Det er beundringsverdig av Jon å hjelpe brødrene sine» sier Birgit, men «jeg håper det ordner seg på en fin måte. Men det er ikke sikkert han greier å betale gjelda». 


Birgit ruller videre i slektshistorien, til Statsarkivet i Bergen, hvor hun møter historiker Gina Dahl. Hun vil finne ut hva som skjedde med Jon Brynestad. Historikeren kan fortelle at gjelda hans var på hele 40.000 kroner i 1931. Beløpet tilsvarer ca 1,4 millioner i dagens kroneverdi. Dette klarer ikke tippoldefaren å betale & Jon B. Brynestad går rett & slett konkurs i 1932. Bonden må selge alt av løsøre på auksjon for å få inn penger til å dekke noe av gjelda.

For slektsforskere gir både dødsboskifter & konkursbo nyttig informasjon om livet på garden. Listene gir ei komplett oversikt over absolutt alt de har, & hva det er verdt. Fra kjøttkverna til stolene, klær & sengetøy, husdyr & åker. Faktisk finner Birgit navnene på flere av kyrne; Storegråa på seks år, Svarta & Vetle-Svarta. Hun ser for seg at lensmannen går gjennom hele garden, plukker opp hver eneste ting: «Det er en utrolig fæl opplevelse å måtte selge alt du eier & har». Men det stopper ikke der, Gina kan fortelle at to år seinere - i 1934 - blir Brynestad gard solgt på tvangsauksjon. 70 år gammel mister Jon alt, til & med garden som hadde vært i slekta siden 1600-tallet. Jon var bare én av mange tusener som opplever dette. 50.000 gardsbruk ble solgt på tvangsauksjon i 1930-åra. Sjølvsagt var det ille å miste garden, ekstra ydmykende å se alt arvegods bli solgt til naboer & andre i bygda.
«Det kjennes hjerterått ut. En personlig tragedie. Men garden er i familien i dag. Da må de ha fått tak i den igjen» sier Birgit & reiser tilbake til Brynestad gard for å finne ut hvordan familiens fikk garden tilbake.
Tilbake på fjellgarden kan lokalhistoriker Øyvind Indrebø fortelle Birgit at odelsretten alltid har stått veldig sterkt i Norge. «Når en gard har blitt solgt, f.eks. på tvangsauksjon, så kan noen som har sterk odel, kreve å få kjøpe garden tilbake for samme sum den ble solgt for». Penger hadde ikke Jon Brynestad lenger, men odelsretten var hans eneste sjanse. I Bergen bodde ei av døtrene hans, Martha - Birgits oldemor & hennes mann Jacob Skarstein. Hit reiste Jon i 1934 for å be Martha & Jacob om å kjøpe tilbake garden på odel. Jacob var befal i militæret & hadde statslønn. Det var sikker inntekt. Jon Brynestad må ha hatt en tung tid på båtturen til Bergen. Martha & Jacob kunne jo sagt nei til forslaget. Men etter nøye overveielse sa de ‘ja’ & flyttet til Olden & tok over garden med deres fire sønner. For 12.000 kroner kjøpte de tilbake slektsgarden.

Jon sjøl fikk leve sammen med Martha & familien på garden resten av livet, til han døde i 1947. Birgit Skarstein synes det var en dramatisk historie, med en lykkelig slutt. «Etter å ha hørt om tippoldefar Jons liv ser jeg at det har vært fullt av oppturer & nedturer. Heldigvis endte det bra. Han fikk bli gammel her.» Men det var ikke enkelt for Martha & Jacob å ta over garden i 1935. Alt utstyret var solgt, bygningene var i dårlig forfatning, kyrne måtte slaktes pga. sykdom. I alle land var det økonomiske krisetider. Garden hadde forfalt lenge, de måtte bygge nytt. Jacob fortsatte som distriktsbefal for å beholde offiserslønna si. Det gikk etter hvert framover, Martha & Jacob klarer å bygge opp igjen Brynestad gard.

9. april 1940 endres livet til Martha, Jacob & alle andre nordmenn. Krigen starter med det tyske angrepet på Norge & motstanden er nærmest hjelpeløs. Regjeringen velger å innkalle vernepliktige offiserer & soldater. De militære mannskapene på Vestlandet skal møtes på Voss. Hit ble Jacob også utkommandert. Martha sitter igjen på garden med fire sønner, når mannen reiser ut for å forsvare Norge. Denne historien var ukjent for Birgit Skarstein, for henne har «Olden & stedene pappa tok oss med til da vi var små, vært store lekeplasser. Nå ser jeg at det ligger mye historie her». 
For å nøste videre i Jacobs krigsopplevelser, reiser Birgit til Oslo. 

På Forsvarsmuseet på Akershus festning møter hun historiker Knut Werner Hagen, ekspert på kampene i Sør-Norge i 1940. Han viser foto av Jacob som kaptein & kompanisjef i 1936, 44 år gammel. Da krigen begynte, ble Jacobs kompani sendt fra Voss til Valdres. 22. april kommer kompaniet til Høljerast bru i Etnedal i Valdres, dagen før 1.000 tyskerne kommer fram til brua med kanoner & stridsvogner.

Konfrontasjonen står ved Høljerast bru. Her får mannskapene sin ilddåp. De greier å stagge tyskerne en god stund, men seint på kvelden 23. april sprenger nordmennene brua, & mange tyskere blir drept. Neste morgen, 24. april, angriper tyskerne med alt de har. Mitraljøser, bombekastere & kanoner hamrer løs på de uerfarne norske soldatene. Jacob har vært midt i dette infernoet. Etter hvert rakner det fremme i hovedstillinga. De norske styrkene må rømmer bakover. Tyskerne sa i ettertid at kampene i Valdres var de hardeste kampene i Sør-Norge. På kvelden 30. april bestemmer brigadesjefen at brigaden skal overgi seg & legge ned våpnene. Kampene raste i to uker, 46 nordmenn & 160 tyskere mistet livet. Da Jacob Skarstein & resten av styrken i Valdres kapitulerte, sikret tyskerne seg kontroll over Sør-Norge. I Nord-Norge fortsatte kampene helt til 8. juni. 


Jacob ble sammen med alle offiserene i fjerde brigade sendt i krigsfangenskap på Grini. I mai 1940, etter snaut to uker, blir de løslatt mot å skrive under på en erklæring & avgi æresord til tyskerne om ikke å kjempe mot dem. «Jeg erklærer at jeg frivillig trekker meg tilbake fra den militære stillingen & avholder meg fra å utføre krigersk handling mot Tyskland». Skulle Jacob seinere bli tatt for illegalt arbeid heftet han med hele sin eiendom - & kunne bli dømt til døden. Alle norske offiserer måtte skrive under på for å bli løslatt, så fikk de reise. Jacob skrev under & reiste hjem til garden sin på Vestlandet. «Det må ha vært godt for Martha & sønnene å få han hjem igjen» sier Birgit.

Men krigshistorikeren har funnet ut mer, han har dagboka til kaptein Skarstein fra Olden 16. august 1943. «Klokka 3.30 tatt på sengen av en tysk løytnant & tre menige». Oldefar Jacob ble sammen med 1.000 norske offiserer sendt til Tyskland i 1943. Opplysningene sjokkerer Skarstein; «sendt til Tyskland i fangeleir. Det er brutalt. Det må ha vært traumatisk for ham & familien. Hvor førte de ham?» Svaret på det må Birgit reise til Tyskland for å finne. «Får han noensinne reise hjem igjen til Olden? Eller blir fangenskapet i Tyskland det siste han opplever?» 


I byen Luckenwalde, sør for Berlin, møter hun forfatter Eli Schiøtz som har skrevet bok om de norske offiserenes fangenskap i Tyskland. Strategisk var det smart å fjerne militære fra Norge, forteller Eli. 16. august 1943 ble alle offiserer som ikke var medlem av Nasjonal Samling arrestert. De tyske okkupantene krevde at offiserene skal skrive under på ei ny erklæring om å avstå fra framtidige kamphandlinger, tilsvarende erklæringa fra mai 1940. De fleste var ‘gode nordmenn’ & nektet å skrive under, derfor ble de arrestert & sendt til Tyskland.

De norske offiserene ble først sendt til leiren Grune, men Røde Kors grep inn & fikk dem flyttet til ei anna leir i byen Schildberg. Her ble de i over et år. Jacob & de norske offiserene var krigsfanger. Genèvekonvensjonen stilte krav til fangebehandlingen. Stedet var ingen konsentrasjonsleir, de fikk til & med pakker med mat fra Røde Kors. Mentalt var de under stort press, de visste ikke hva som ville skje med dem, totalt prisgitt soldater & fangevoktere som styrte livet deres. I Schildberg var de fra desember 1943 til januar 1945.

12. januar 1945 starter Sovjetunionen en gigantisk offensiv mot Tyskland. To millioner sovjetiske soldater rykker hver dag 30 til 40 kilometer framover. De tyske avdelinger blir knust eller drevet på flukt. Snart inntar Den røde armé også Schildberg, der over 1.200 norske offiserer var internert. Tyskerne var livredde for å ende i russernes klør, men hva skulle fangevokterne gjøre med krigsfangene? Etterlate dem eller tvinge dem med seg vestover? Under truslene om å bli skutt - én etter én – begynner offiserene å gå til fots hele seks dager på polske & tyske landeveier. En strevsom marsj i 18 kuldegrader, opptil sju mil i døgnet i dyp snø & på is. Jacob & hans vennet ender i byen Luchenwalde.

Eli Schiøtz tar Birgit med til leiren Stalag 3A hvor offiserene interneres etter den lange marsjen. Stalag 3A i Luckenwalde var en stor leir, på det meste inneholdt den 48.000 krigsfanger fra 20 nasjoner. Tyskerne holdt nasjonalitetene strengt adskilt fra hverandre ved hjelp av piggtrådgjerder & vakttårn med mitraljøser. Leiren lå bare 40 kilometer fra Berlin. Jacob & offiserene kunne blitt drept av bomber fra amerikanske & britiske bombefly, som angrep Berlin fra vest, eller sovjetisk artilleri som hamret løs på tyskerne fra øst. De kunne ikke gjøre noe. Vinduene måtte blendes før natta, så ingen fly skulle se leiren. De var krigsvitner, innesperret & håpet at de ikke ble truffet.
«Jeg har lært mer om Jacob. Han er blitt en mye mer levende person. Jeg har ikke visst noe om det han har vært igjennom. Jeg er veldig spent» sier Birgit, hun har en indre uro for at historien ender her i Luckenwalde. Birgit viser Eli et tinnetui som skal ha tilhørt Jacob. Hun forteller at det er et sigarettetui, & leser de inngraverte ordene ‘kaptein Skarstein’ & ‘958’ - det var hans fangenummer. Videre står årstallene 1943 til 1945 & leirnavnene ‘Schildberg, Luckenwalde’, samt den russiske armés stjerner. Hun antar med stor sikkerhet at etuiet er en gave fra en russisk krigsfange. Kanskje har Jacob delt litt av maten sin med russeren? «Dette er nok en takkegave. For medmenneskelighet. Fra din oldefar overfor en russisk krigsfange». De russiske krigsfangene var ikke beskyttet av Genèvekonvensjonen, fordi Sovjetunionen ikke hadde undertegnet avtalen. Derfor ble de brutalt behandlet & mange døde her. Over tre millioner russiske krigsfangene døde i tysk fangenskap.

Totalt døde 4.000-5.000 krigsfanger i Stalag 3A, de fleste var russere. I dag er leiren en krigskirkegard på 7.500 kvm, & inndelt i fire seksjoner; italienske, franske, jugoslaviske & sovjetiske graver. Andre nasjonaliteter er også gravlagt her, men innen en av de fire seksjonene.

Nå er Birgit veldig spent på hva som skjedde med Jacob. «Det er jo to mulige utfall. Det ene er at han ble sluppet fri. Det andre er at han dør her. Vet du hva som skjedde med Jacob?» Eli vet svar «Han overlevde & kom til Oslo 4. juni. Familien hadde fått beskjed & møtte ham på kaia.» Da Birgit kom til krigskirkegarden & så alle gravene tenkte hun: «Det kan hende det er oldefaren min som ligger her» hun visste ikke. Men nå som hun vet mere slår det Birgit at «det er jo noen sine oldeforeldre som ligger her. Veldig mange sine oldeforeldre, faktisk. De endte livet her». 


Birgit Skarstein reflekterer vakkert over Jacob & familiens liv etter hjemkomsten Martha må ha vært glad & lettet for å få Jacob for andre gang hjem fra krigen. Men like fullt vanskelig for Jacob å omstille seg til idylliske Olden etter å ha sett så mye død & fordervelse. Birgit begynte slektsreisen ganske blank. Etter mange spørsmål & mange svar har hun funnet personer & skjebner som hun nå føler at hun kjenner til. «Det har vært kjempeartig å finne ut stadig mer om det som har skjedd», dette vil hun dele med faren & søsknene for å fortelle hva hun har funnet ut.

Historien gir inntrykk også på dem, men Birgit stopper ikke gravingen. Oldefaren satt faktisk i fangenskap i to år, hun spør faren om bestefar Reidar snakket om krigen? Han må jo huske det, ettersom Jacob var borte da Reidar var mellom 19 & 21 år gammel. «Nei, jeg har aldri hørt noe om den tida» svarer faren, men «jeg vet jo at de var flotte personer. Sterke personer».

Det er også inntrykket Birgit sitter igjen med. «Det er mye å se opp til i familien. Etter å ha lært mer om slekta, så føler jeg stolthet over å si at jeg er en Skarstein. Den gjengen tilhører jeg. De er skikkelig bra».
. . . . . . . .
Programmet viste oss nye sider av norsk historie vel 70 år & mere tilbake i tid. Vi brukte ikke tiden på å slå opp i folketellinger & kirkebøker, men hentet opplysninger fra lokalhistorien & krigshistorien, to felt som mange ganger er sterkt overlappende - også i dette fredfulle lille landet. 


Av andre kilder som presenteres her er lensmannens protokoller i forbindelse med konkurs, auksjoner & tvangssalg. Disse ligger i statsarkivene & kan gi mye nyttig informasjon til slektsforskere.

Dessuten finnes det i arkiver & på nett mye materiell om livet til norske krigsfanger under krigen. Vi forstår at tidligere fangeleirer er like gode reisemål i en slektsreise som husmannsplassene oppi lia.

søndag 1. februar 2015

Mia Gundersens slektsreise

«Torger Birkeland - hvem var han? Var han til sjøs? Jeg vet ikke. Så mange biter viser seg å være løgner. Til & med min onkel. Han visste ingenting om barndommen til sin far» sier Mia Gundersen på en slektsreise som fortoner seg som en lang nedtur i morfarens liv. Episode 5 av «Hvem tror du at du er» er spennende bl.a. fordi den viser stor norsk fattigdom i nær fortid – 1900-tallet. Men også fordi vi blir presentert litt ukjente & lite brukte kilder som slektsforskere absolutt bør sjekke ut der det er mulig.

Entertainer Mia Gundersen er født 1961 i Stavanger & forteller om en barndom preget av moras medisinavhengighet som tilslutt endte med en altfor tidlig død i 2008, bare 70 år gammel. Moras sykdom skulle for enhver pris skjules bak en vellykket fasade: «Nei, vi har det fint». Fasaden var ikke bare et ytre skall, også innad i familien ble hemmeligheter holdt tilbake. Mora fortalte lite om sin egen bakgrunn. Mia føler at det var noe fra moras barndom & oppvekst som «skulle ties i hjel».

Gundersen klarer ikke helt å få tak på morfar, Torger Birkeland. En mann med et vanskelig sinn. «Kanskje han også bar på en hemmelighet, på en sorg?» Derfor drar hun hjem til Stavanger for å snakke med sin søster Toni Gundersen (1965) & sin far.

Torger Birkeland Larsen (1909-1994) var gift med Ingfrid Birkeland (1914-2004). Ekteparet fikk ei jente, Mias mor Unni (1937-2008), & to gutter. Det var hvilte noe hemmelighetsfullt over Torger, en veldig flott mann. Mia er blitt fortalt at han var malermester av yrke. På fritiden dyrket han hobbymaleriet. Men han var ikke ‘bestefarkoselig’ Han klemte ikke barnebarna, & Mia klemte ikke ham. Faren husker Torger fra hjemmet i Vaisenhusgata: «Når vi kom på besøk, satt han for seg sjøl. Han satt & røykte der. Så hadde han et lite glass vin. Så kakket han, for han brukte sigarettmunnstykke. Han kakket på askebegeret. Den lyden glemmer jeg ikke».
Waise betyr «foreldreløst barn», & Vaisenhus betyr hjem for foreldreløse barn. Gatenavnet reagerer ingen på.  Men Mia erfarer at moras nærmeste heller ikke sitter på mye informasjon de heller.
Neste naturlige stopp blir hos onkel Thor Inge Birkeland, den eneste gjenlevende av barna til Mias morfar. Onkel & niese møtes utenfor Vaisenhusgata 39 i Stavanger, et stort hus der Torger & familien bodde store deler av barnas oppvekst. Kanskje han vet noe om hvorfor det var så mye usagt i familien? «Hvor mange bodde her?» spør Mia. Onkelen forteller at huset besto av sosialboliger & her bodde fem familier. Etter krigen var boligmangelen stor i Stavanger. «Mamma & pappa hadde ikke råd til noe annet» sier onkelen.

Gundersen er overrasket, hun har jo hørt at bestefaren var malermester. Det avkrefter onkelen kort, sannheten er sesongarbeid som maler. Mia skjønner at familiehistorien var full av små løgner. Miljøet der familien bodde var ikke godt. Mye fyll, skriking & rabalder. Det må ha vært tøft. Mias mor Unni skjemtes av stedet hun vokste opp i: «Er du Vaisenhus-unge, du?» Bakgrunnen forklarer på sett & vis den perfekte fasaden mora ønsket å bygge rundt fortiden. «Har du noe peiling på din fars oppvekst?» spør Mia, «nei, ingenting» er svaret onkelen gir.

De ser på et pass fra 1930. Bildet viser en staselig fyr på 21 år som reiste til sjøs i ung alder. Men passet mangler stempler. De eneste gjelder innreise til Hirtshals i Danmark. «Han har vel prøvd å få hyre». Men fikk han det?

For å finne ut om morfaren var til sjøs, oppsøker Mia museumspedagogen Kristin Cranner på Stavanger maritime museum. Her oppbevares mønstringsprotokoller over når sjømenn mønstret av & på skip. De finner raskt Torger i Stavanger. Han startet som dekksgutt, nederst på rangstigen. Bestefaren var også messegutt, igjen en førstereisrolle. Så hoppet han litt mellom forskjellige oppgaver. Fyrbøter, lemper, fyrbøter, fyrbøter. «Jeg aner hva en fyrbøter er» sier Mia, hun vet at det var et veldig tungt arbeid. «Ja. Helt forferdelig» svarer museumspedagogen.

Fyrbøterne hadde det hardeste arbeidet på dampskipene. De lempet kull for å holde dampmaskinene gående. Med temperaturer på opptil 60 grader, aske & slagg, en dørk som et glødende inferno. Ironiske sjøfolk kalte fyrbøterne for sotengler. En sotengel, som Torger, hadde lavest anseelse av alle sjøfolk.

Gundersen blir deprimert av oppdagelsen, bestefaren klarte aldri å komme seg oppover i samfunns­stigen. Å dra til sjøs var én mulighet han hadde, men han kom ikke dit han ville. Mia vet at morfaren Torger var ‘en lausunge’, født utenfor ekteskap. «Men hva slags oppvekst hadde han? & hvilke muligheter fikk han?»

Ferden videre går til Byarkivet i Stavanger hvor byarkivar Lars Olsen hjelper henne å finne ut mer om morfaren Torger Richard Birkeland Larsen. Olsen søker i folketellinga 1910 på Digitalarkivet.no, & bruker navnet Birkeland i stedet for det vanlige Larsen-navnet. «Vi vet at han er født i 1909 & vi vet at han er født i Stavanger». Søket finner tre alternative personer. «Da må nesten Richard være den rette». De finner familien på fem personer, foreldrene Rasmus & Elen Danielsen med sine to døtre, Marie & Regine. Regine Danielsen på 22 år & hennes 1½ år gamle sønn Richard Birkeland bor hos hennes foreldre. «Hva betyr det?» spør Mia & peker på forkortelsen ‘ug’ bak Regines navn - «Det betyr ugift».


Torger Rikard Birkelands dåp 11. juni 1909. Faren er ungkarl fyrbøter Torger Pedersen Birkeland, født 1889.

Lars på Byarkivet har kommunale folketellinger år for år innbundet i protokoller. De leter seg bakover i Regines familie & finner henne i 1909-tellinga med en udøpt sønn, født 10. april 1909, det må være Torger. Om Rasmus, morfarens morfar, står det at han er blikkenslager, samt «betaler ikke skatt». Familien var så fattig at de ikke betalte skatt. Men det stopper ikke her, en annen kommentar slår Mia helt ut: «Drikkfeldig!» Torger & mora liten bor sammen med hans fattige besteforeldre, & bestefaren drikker.

Folketellinga 1910 på Digitalarkivet.

I neste kommunale folketelling som Lars Olsen viser henne, finner de Regine i 1915 som hustru til fabrikkarbeider Hans Larsen. I moras nye familie bor også tre yngre søsken; Ingeborg, Lauritz & Henny. Det ser ut til å gå bra med Torger nå, en hel stor familie med mor & stefar & tre halvsøsken. Humøret stiger hos Mia Gundersen, men i ei seinere folketelling bor Regine & Hans på ei ny adresse. Her finner de bare stefaren Hans, mora Regine & halvsøsknene. «Hvor er Torger? Hvorfor er ikke han der, lille gutten?» sier en fortvilet Mia. Byarkivaren foreslår å søke opp besteforeldrene. Det stemmer Torger er tilbake hos besteforeldrene. «Han passet ikke inn» sier Mia «eller så har det vært for mange munner å mette, så de måtte fordeles». Her treffer hun spikeren på hodet. Det var ganske vanlig å la barn vokse opp hos andre familiemedlemmer hvis situasjonen krevde det. Men folketellingene forteller ikke hvorfor hans mor & stefar velger ham bort.
Det framgikk ikke i programmet, men Regine & Hans fikk fire felles barn i løpet av fem år - Ingeborg Elvira (1911), Laurits Raphael (1912), Henny Ragnhild (1914) & Ingolv Marvel (1916). Med to voksne & halvbroren Torger ble det trangt med sju personer under samme tak.
Heller ikke den biologiske faren var noen aktuell omsorgsperson. Torger Pedersen Birkeland giftet seg i 1910 med Klara Sofie Birkedal og fikk tre barn - Peder Arnold (1910), Nancy Kristine (1912) & Tor Kaare (1920). *)

Torger må bo hos besteforeldrene i Nedre Blåsenborg, et av de usleste strøkene i Stavanger. Nedre Blåsenborg var et belastet område med små, trange, gamle hus uten innlagt vann. Her bodde de fattige arbeiderne. Mia går omkring i det gamle fabrikkområdet i Nedre Blåsenborg for å se hvor Torger bodde da han ble satt bort til besteforeldrene. Hun ser for seg livet til sin morfar, vekk fra mor & søsken, plassert hos besteforeldrene. I det verste strøket. Hun har vondt av den lille gutten. Det kan ikke bli verre – tror hun før et nytt spørsmål dukker opp hos henne. Hun vet om oppveksten i veldig fattige kår, «men var det noen som fikk ham på skole?»

Svaret på det finner hun på Byarkivet i Stavanger. Byarkivaren er rede til å sjekke om morfaren gikk på skole. Torger bodde i østre bydel, & han velger å starte med Petri skole. Lars finner fram skoleprotokollene fra den perioden, de finner han raskt i første klasse – gutter. I protokollene har læreren ført både fravær & karakterer. De følger Torgers anmerkninger, han har ikke noe fravær. Mia smiler «Det var ikke verst. Med tanke på strøket han bodde i, & sykdommer». Karakteren er gode, 1 er best, byarkivar Olsen leser opp 2, 2, 2, 2. I flid & orden & oppførsel, én & en halv, en halv & én. Han gjør det bra, over snittet i klassen. Slik fortsetter det i klasse etter klasse, år etter år. «Jeg blir så glad på morfars vegne. Tross alt. Jeg var livredd for at han ikke hadde gått på skole. At alt var bare ræva. Dette var oppløftende».  Flittig & flink, i tegning får han «meget godt».

Men i femte klasse, skjer det noe i Torgers liv. Gutten flytter til Sletten 4 & skifter skole. Byarkivaren må finne fram andre protokoller & finner ham til slutt på Johannes skole. Mia får kikke sjøl & oppdager mye fravær. Går på skolen, borte to dager her & to dager der, så fire dager. Hele tolv dager i februar har han skulket, uten tillatelse. «Nei, dette ser ikke bra ut» sier Mia. Karakterne er nå ‘meget’ & ‘t’ & ‘noget’.
Det er stort sett noget & temmelig sier byarkivaren. Men i protokollene står det ikke ‘t’, men ‘Tf’. Forkortelsen betyr ‘Tilfredstillende’ & er jamngodt med karakteren ‘Godt’ – midt på treet. Forklaringen han gir yter ikke Torger rettferdighet.
Gundersen synes fryktelig synd på morfaren «Det er fordi han har flyttet. Det har vært kaos. For et hardt liv! Det er ‘n’ & ‘n’. Å, fy søren (…) se her, han har ikke fått karakterer. Ikke fått karakterer engang». Til slutt leser Mia at morfaren blir sendt til Lindøya. «Nei! Gud, så grusomt! Han havner på Lindøy. Gud, så grusomt! & så fort det skjedde!»

Lindøy tvangsskole lå på ei øy rett utenfor Stavanger & var ei av fire statlige tvangsskoler i Norge. Her ble ’moralsk fordervede’ gutter isolert fra samfunnet, ofte pga bagatellmessige ting, uro i klassen eller skulk. Barna skulle tuktes inn på den rette vei, med knallhardt arbeid fra morgen til kveld. I arkivet ligger også brevet som skolebestyreren skrev for å få sendt Torger til tvangsskola på Lindøya.
«Torger Larsen, elev av herr Naustdals 6C-gutter i den kommunale middelskole, har skulket en fjorten dagers tid. Før bodde han hos besteforeldrene. Stefar tar seg litt av ham. Bor nå hjemme hos mora, men i forhold som svekker hans moral & motstandskraft. Jeg ble først i går underrettet om forholdet. Han ble innfanget i morges & brakt på kontoret, hvor han ble alvorlig formant & lovet bedring. For å prøve ham satte jeg ham i stand til å rømme hvis han ville. Jeg skrev et brev til klasseforstander & sendte ham alene for å melde seg i sin klasse. Han greide det ikke. Er rømt igjen & på vidvanke. Jeg tør herved be om det ærede tilsynsutvalgs assistanse til hurtigst mulig å få plassert gutten på Lindøen. Så han ikke selv skal ta mer skade av forholdene enn allerede skjedd».   10. mars 1922. Tjodolv Jespersen, skolebestyrer ved Johannes skole.
Det kalde brevet går rett inn i hjertet på Mia Gundersen. Hun er rystet, heller ikke denne historien er kommet fram i familien. «Tenk på den hemmeligheten - han har vært på Lindøy».

Hvor lang tid var han der? Vanligvis ble guttene sendt til Lindøy for noen måneder. Ut fra brevene, leser de at Torger var der i ett år & åtte måneder. Ei veldig lang tid på tvangsskole. Mia slår fast at de hjemlige familieproblemene var årsaken, Hun synes synd på morfaren. Han ble på en måte straffet for forholdene hjemme, & sendt vekk.

Gundersen tar båten ut Lindøy for å finne ut hvordan morfaren hadde det. Her har hun aldri vært før, men hun husker at hun & morfaren en gang kjørte forbi Lindøy - skrekkens øy - med båt. I dag er tvangsskola nedlagt, men bygningene står fortsatt. Øya framstår som en vakker idyll, helt ulikt fabrikkstrøket Torger vokste opp i.

På Lindøy møter Mia lokalhistoriker Johnny Emanuelsen som kan fortelle om hvordan guttene hadde det på øya. Han har lest seg opp om Lindøy. Den gang i 20-årene var det laget et reglement som forteller om hvilket menneskesyn & pedagogikk de brukte på de forsømte ungene. Guttene fikk ikke gå utenfor skolas område eller få besøk av foreldrene uten tillatelse. Å motta eller sende brev & gaver var nøye regulert. Oppførte en elev seg ‘slett’ ble han refset. Kostholdet kunne bli redusert som straff, & legemlig avstraffelse med piskeslag var vanlig. Antallet piskeslag varierte etter forseelsene. «Piskeslag? Det er jo helt forferdelig» sier Mia. Dessuten ble guttene holdt igjen på tvangsskola i de korte feriene, jul, påske & pinse. «I sommerferien, som varer i fire uker, sysselsettes guttene med passende, legemlig arbeid» sto det også i reglementet. Som oftest var det å bygge veier, steinarbeid.

Da Torger ble sendt til Lindøy i 1922 var han en av 30 gutter på tvangsskola. Her måtte de bruke skolas uniform. Pedagogikken var nådeløs & tungt fysisk arbeid dagligdags. Innad i gutteflokken var miljøet preget av hierarki. Eldre gutter bestemte over de yngre. Ingen gutter skulle – etter reglementet – være der lenger enn ett år. Likevel ble Torger der i nesten to.

Hva skjedde eleven da de kom ut herfra? Sannsynligvis ingen sosial framgang. Det var stigmatiserende å være Lindøy-gutt. De heldige fikk dra til sjøs etterpå for skape seg et verdig liv. Mia vet allerede at heller ikke dét gikk veien for Torger. Verdigheten kom aldri på plass for morfaren. «I generasjoner har folk blitt truet. ‘Hvis du ikke er snill, så sendes du til Lindøy.’ Tenk at i løpet av to generasjoner har ikke vi hørt ett ord om dette».

Mia går rundt på vakre Lindøy for å fordøye inntrykkene etter slektsreisa i morfarens fortid. Hun føler hans smerte som sin egen. «Dette oppholdet som varte altfor lenge for min morfar, har preget ham hele livet. Det må ha gjort så vondt. Å bli fratatt hele sin utvikling. Det å få ødelagt personligheten sin. Det må ha vært forferdelig». Hun ser på steinveier laget av kampesteiner, bygget av barnehender. Hun fatter ikke hvordan det gikk an å la unger slite med stein? Gundersen forstår sin morfar & hans liv bedre nå, Torger ble avvist av alle, & var nødt til å reise til sjøs. Men han klarte ikke bli noe annet enn en sotengel.

Programmet avsluttes på kirkegården ved besteforeldrenes gravsted sammen med søster Toni & faren. Mia forteller dem historien om en liten gutt - Torger Richard Birkeland Larsen- & om en smerte som preget familien i to generasjoner. Han ble fratatt alt, hele barndommen. Det er nesten et under at han klarte å kave seg opp til overflata igjen. «Vi har fått hull på noe. Noe som har vært en stygg hemmelighet i vår familie». Samtidig er de glade for at de nå har en bedre mulighet til å bli kjent med sin morfar & svigerfar. Mia Gundersen har fått svar på veldig mye, det føles både godt & vondt. Mest vondt. 
. . . . . . . . . .
Programmet denne gang viser oss flere nyttige kilder som slektsforskere & historikere kan ha stor glede av.
  1. Kommunale folketellinger finnes i mange byer, & dekker ofte tiden mellom de 10-årlige statlige folketellingene.
  2. Mønstringsprotokoller & mannskapslister for båtene gir opplysninger om hvor & når sjøfolkene dro & jobbet.
  3. Pass hadde ikke alle, her kan reisevirksomheten noen ganger dokumenters.
  4. Og sist men ikke minst, alle gikk på skole, & skoleprotokoller gir en fantastisk fin informasjon om levd liv i de viktige barneåra. Arkivene har kildene.
*) Takk til arkivar Grethe Flood ved Riksarkivet som la ut lenker til kirkebøkene på Digitalarkivets brukerforum.